Skrevet av Anette Münch, frivillig PKNN.
Anne Kathrine mistet ektemannen:
– Jeg vet hvor viktig det er å snakke med en som forstår
– Jeg vil lytte. Det viktigste i likepersonsarbeidet, er å være en som forstår, slår Anne Kathrine Eian fast.
Hun mistet ektemannen sin til pancreaskreft, og har selv erfart viktigheten av å snakke med en som vet hvordan det kan oppleves.
– På slutten av sykdomsforløpet, deltok jeg på en reunion med min gamle gymnasklasse. Der møtte jeg en som hadde mistet konen sin til kreft. Å snakke med ham gjorde meg så godt, husker hun. – Endelig var det en som forsto hvordan jeg hadde det, uten at jeg behøvde å si så mye. Der og da innså jeg at det var riktig for meg å være likeperson.
Fylte ventetiden med opplevelser
Anne Kathrines ektemann fikk bukspyttkjertelkreft i 2015. Han ble operert og satt på cellegift, men fikk tilbakefall etter et år. Deretter fulgte to og et halvt år med cellegift, før den sluttet å virke. Etter tre måneder uten behandling, gikk han bort.
– Vi meldte oss begge inn i PKNN rett etter han ble syk, og han syntes det var veldig fint at jeg meldte meg som likeperson, forteller Anne Kathrine. – Jeg har jobbet 39 år som lærer i ungdomsskolen, og vært rådgiver i ti av dem, så jeg har erfaring med å snakke med mennesker.
Både hun og mannen mente at de håndterte situasjonen bra. De fire årene han var syk, opplevde de i hovedsak som en god tid.
– Vi tilhører typen som ikke bekymrer seg, og det er en gave. Vi bestemte oss for å la de gode dagene være gode, forklarer hun.
Mannen hennes tålte cellegiften godt, og aksepterte situasjonen.
– Det første han sa da diagnosen ble stilt, var at han ikke var redd for å dø. Han ga aldri uttrykk for at det var urettferdig, forteller Anne Kathrine.
Mannen hennes var 73 år da han døde.
– Vi tok én dag av gangen. Og vi visste at uken fra han tok CT til vi fikk resultatene, var tung. Derfor fylte vi den med hyggelige ting. Vi gikk på kino, dro på spa, besøkte utstillinger og spiste på restaurant. Ting vi ikke hadde vært flinke til å gjøre før, sier hun.
Gode, viktige samtaler
Det finnes ikke én riktig måte å reagere på. Det som fungerer for noen, vil kanskje ikke være riktig andre. Men noe Anne Kathrine uansett oppfordrer alle til, er å være åpne.
– Mannen min var helt åpen om sykdommen, noe som gjorde det enklere både for oss og alle rundt oss. Vi opplevde aldri at det ble vanskelig å snakke om situasjonen med andre, men de samtalene ga meg ikke like mye som å snakke med min tidligere medelev som hadde stått i det samme, forklarer hun.
Anne Kathrine anbefaler alle som er usikre på om de skal ringe en likeperson, å gidet et forsøk.
– Alle jeg har snakket med, har gitt uttrykk for at de synes det har vært en god samtale. De fleste har vært pårørende, og de har ikke vært klar over hvor stort behov de hadde for en sånn samtale, før etterpå, forteller hun. – Å snakke med en du aldri har møtt, men som likevel vet mye om situasjonen din, kan føles veldig godt. En du ikke har noen forpliktelser overfor, en som bare lytter, og aldri dømmer.
Ring når som helst
Anne Kathrine har opplevd at pårørende har sagt “Jeg skulle ønske du kunne si dette til faren min også”. Og så, etter en stund, har faren selv tatt kontakt.
– Samtalene gjør også meg godt. De har hjulpet meg med å bearbeide min situasjon, forteller hun.
De fleste samtalene med en likeperson varer i rundt en halvtime, men kan også vare lenger. Man kan ta kontakt når som helst på dagen.
– Jeg har god kapasitet, og snakker veldig gjerne med deg som har behov, smiler
hun. – Jeg er pensjonist, så jeg har god tid!
Vil du snakke med en likeperson?
Kontakt Anne Kathrine Eian på telefon 46 91 26 14.
Du kan gjerne sende SMS først, så blir du ringt opp igjen.