Ny «elektrisk beltebehandling» godkjent i USA for bukspyttkjertelkreft – aktuelt for norske pasienter?
Av Arne Westgaard, fagrådet
Ingress:
Optune Pax, et apparat som pasienter kan bære på magen for å generere svake elektriske felt (TTFields), ble 11. februar godkjent i USA for behandling av lokalavansert pankreaskreft i kombinasjon med cellegiftene gemcitabin og nabpaklitaksel. En studie viste at pasientene levde omtrent to måneder lengre og med seks måneders forsinkelse i smerteutviklingen, men behandlingen var ikke placebo-kontrollert og ga hudreaksjoner hos tre av fire pasienter. Kreftlege og fagrådsmedlem Arne Westgaard mener resultatene er interessante, men tror ikke metoden vil bli innført i Norge med det første.
Både sykdomskontroll og smertekontroll kan sannsynligvis ivaretas på andre måter gitt dagens behandlingsmuligheter. Det er heller ikke gitt at pasienter har det bedre med et slikt belte enn uten. Likevel representerer dette et ørlite «gjennombrudd» verdt å merke seg. Det kan åpne for fremtidige muligheter hvis videre studier finner bedre måter å bruke apparatet på for å bedre livskvalitet og overlevelse.
Pasienter i PANOVA-3-studien bar apparatet på magen samtidig som de fikk cellegift. Formålet var å øke effekten av kombinasjonen gemcitabin og nabpaklitaksel og forlenge levetiden. Deltakerne hadde kreft som vokste utenfor bukspyttkjertelens normale begrensninger, slik at svulsten ikke kunne opereres trygt (lokalavansert pankreaskreft), men uten fjernspredning til andre organer.
Pasientene skulle bruke apparatet minst 18 timer i døgnet, men klarte bare rundt 15 timer. Jeg snakket med hovedutprøver Teresa Macarulla da hun presenterte resultatene under ESMO GI-kongressen i fjor, måneden etter publisering i Journal of Clinical Oncology. Hun bekreftet at beltet kunne være brysomt å bære nesten døgnet rundt, men ble overrasket over at pasientene likevel rapporterte at det gikk ganske greit.
Pasientene som fikk bruke apparat rapporterte signifikant lengre tid før økte smerter – hele 6 måneder forskjell (15,2 mot 9,1 måneder) sammenlignet med kontrollgruppen. Vi må imidlertid ta høyde for at studien ikke var placebokontrollert. Tro kan flytte fjell, og smerteopplevelsen kan ha blitt mindre intens fordi pasientene visste at beltet skulle hjelpe. Studien hadde vært sterkere om også kontrollgruppen bar et belte uten å vite at det manglet elektrisk stimulering. Likevel er smertedataene interessante.
Studiens primære mål var å se om pasientene levde lengre. TTFields-gruppen levde omtrent to måneder lengre enn kontrollgruppen (16,2 mot 14,2 måneder). Dette er så vidt over grensen for hva vi anser som klinisk signifikant. Studien viste heller ingen forskjell i lokal kontroll (vekst av primærsvulsten) mellom gruppen som brukte apparatet og gruppen som «slapp å bruke» det. Det er derfor ikke opplagt hvorfor pasientene levde lengre. I tillegg rapporterte 76% hudreaksjoner. Selv om disse vanligvis var milde, er det usikkert om det er verdt bryet med mindre fremtidige studier viser sterkere effekt på levetid og livskvalitet.
Resultatene er lovende, men ikke praksisendrende i Norge foreløpig. I motsetning til nyere legemidler under utprøvning (for eksempel rettet mot KRAS-molekylet), er dette ingen revolusjon for behandling av lokalavansert bukspyttkjertelkreft. Det er lite sannsynlig at dette blir et viktig tilskudd til dagens norske behandling med det første. Likevel er det et nytt og spennende behandlingsprinsipp, og videre utvikling vil være interessant å følge.
Det viktigste budskapet til PKNNs medlemmer og allmennheten er at det nå skjer store fremskritt innen forskningen på bukspyttkjertelkreft. Alle kan bidra til denne utviklingen. For at norske pasienter skal kunne delta i studier der nye behandlingsprinsipper prøves ut, trenger vi økt oppmerksomhet, økte forskningsmidler og vilje til å satse på at norske pasienter får ta del i denne langsomme «revolusjonen» som vi tror vil komme i løpet av få år for pasienter med pankreaskreft.
Arne