Skrevet av Anette Münch, frivillig PKNN.
Møt likepersonene våre: Hege Lauritsen
Hege fikk bukspyttkjertelkreft bare 53 år gammel. Nå vil hun gi håp til andre.
Hege Lauritsen levde et vanlig liv med mann og tre døtre i Porsgrunn. Hun var 53 år gammel, trente jevnlig og følte seg i fin form. Så en natt begynte det å klø under fotsålene. Og i hendene. Deretter hadde hun to episoder med plutselig kvalme etter måltid. Men detvar da hun oppdaget symptomer på gulsot, at hun skjønte noe var galt.
– Jeg kontaktet fastlegen, og kort tid etter ble jeg lagt inn på Skien sykehus. De tok ultralyd, gastroskopi og flere andre prøver. Før jeg ble utskrevet, sa legen at de ikke visste hva som feilet meg, men at de skulle sende alt til pankreas-teamet på Rikshospitalet. Da skjønte jeg hva de mistenkte, forteller Hege, som nylig hadde mistet sin egen far til bukspyttkjertelkreft.
Mens Hege ventet på timen hos Rikshospitalet, var hun tilbake hos fastlegen for å ta en blodprøve. Legen hadde allerede fått informasjon fra sykehuset, og spurte om Hege ville vite hva de hadde oppdaget. Det ville hun.
– Da fastlegen fortalte at de hadde funnet en svulst i bukspyttkjertelens hode, fikk jeg sjokk. Det var uvirkelig, som om det gjaldt noen andre. Jeg kunne ikke tro det! husker Hege. – Jeg har verken røyket, snust eller vært overvektig, og alltid vært fysisk aktiv. Så i mitt hode var det ingenting som skulle tilsi at jeg skulle få kreft. Det var en utenfor seg selv-opplevelse. Jeg bestemte meg for å være en av dem som overlever, selv om statistikken var veldig dårlig.
Den kommende helgen hadde Hege og ektemannen planlagt en Oslo-tur med vennegjengen, hvor de skulle spise, ta noen drinker og kose seg. Ekteparet bestemte seg for å holde diagnosen hemmelig, og bli med på festen.
– Jeg husker at jeg sa “Nå tar vi oss en fest, for det blir lenge til neste gang”, forteller Hege.
Mindre smerter med skånsom mat
Oppi alt det vanskelig, var Hege heldig. På Rikshospitalet ble det slått fast at hun ikke hadde spredning. Svulsten var under to centimeter bred i alle retninger, og ble kategorisert som stadium én. Allerede tre dager etter beskjeden på sykehuset, fikk hun Wipples-operasjon.
– Da jeg skulle legges inn, fikk jeg en reaksjon og bare gråt. Jeg klarte ikke stoppe. Jeg skjønte at livet mitt aldri kom til å bli som det var, sier hun. – Men jeg var også veldig kampklar. Jeg hadde så mye igjen av livet!
De første seks ukene etter operasjonen var tøffe, men etter hvert klarte Hege å gå korte turer. Etter åtte uker begynte hun på cellegiften Folfirinox, som hos henne gikk hardt utover tarmene. Etter å ha snakket med ernæringsfysiologer, leger og lest seg opp på forskning, begynte hun å spise tarmvennlig mat. Det inkluderte kokte grønnsaker, kokt ris, dampet fisk, kokte poteter og havregrøt. Hun kuttet ut melk, brus, sjokolade, salat og grønnsaker som lager mye gass, og spiste nesten ikke sukker.
– Da ble det mye bedre! Likevel gikk jeg ned i vekt, og alle næringsdrikkene var med melk. Jeg kontaktet flere apotek og spurte om de kunne ta inn plantebaserte næringsdrikker, og det valgte heldigvis et av dem å gjøre.
Kombinerte cellegift med kafétur
For å gjøre næringsdrikkene mer fristende, lagde Hege alt fra iskaffe og kokt kakao til muffins av dem.
– Da jeg fikk orden på magen, ble det betydelig lettere for meg å gå på cellegift, husker hun.
Hege gjennomførte totalt tolv kurer med Folfirinox over et halvt år. Hver dag hadde hun som mål å stå opp av sengen, dusje, komme opp i stuen, og spise litt.
– Jeg hadde avfunnet meg med situasjonen, og ville gjøre det beste ut av den. De dagene jeg fikk cellegift, og dagen etter, var jeg alltid på kafé med en venninne, sier hun.
I dag synes Hege at det er en rar tid å se tilbake på. Hun var periodevis veldig sliten, men hadde besøk av familie og venner når hun orket, og gikk en liten tur ut når formen tillot det.
Vil stille opp for andre – har blitt likeperson
To år har gått siden Hege begynte å merke kløen under føttene. Kroppen har helet seg, og det siste året har hun jobbet som spesialpedagog i 100 % stilling.
– Det føles bra å være en del av samfunnet, og å være til nytte for noen. Det gir meg en følelse av normalitet, forteller hun. – Samtidig er jeg selvfølgelig en annen versjon av meg selv. Jeg går jevnlig til kontroller, og det er fortsatt mat- og drikkevarer jeg må holde meg unna. Men jeg gleder meg veldig over det normale hverdagslivet!
Hege vet at hun har vært heldig. Nå tilbringer hun mest mulig tid med mannen, de tre voksne døtrene deres, familie og gode venner.
– Det er viktig å gi håp til alle som får denne diagnosen. Da jeg ble syk, savnet jeg å snakke med noen på min alder som hadde stått i det samme. Derfor har jeg valgt å bli likeperson i PKNN.
Nå håper hun at fastleger får mer kunnskap om bukspyttkjertelkreft.
– Legene må ta signalene fra pasientene på alvor, ta blodprøver raskt, og sende dem rett til ultralyd, fastslår hun.
