Undersøkelse og diagnose

Her finner du informasjon om utredning og metoder for diagnose.

Utredning ved kreft i bukspyttkjertel

Ved utredning av kreft i bukspyttkjertelen må pasienten gjennomgå klinisk undersøkelse, bildediagnostiske undersøkelser og eventuelt celle- og vevsprøvetaking. Hensikten med de ulike undersøkelsene er å identifisere hva slags type svulst som foreligger og kartlegge utbredelse og eventuell spredning av svulsten, for å kunne bestemme videre behandling.

Ved mistanke om kreft i bukspyttkjertelen blir du som regel undersøkt med

  • Blodprøver (bl.a. kreftmarkør CA19-9)
  • CT av bukspyttkjertel samt lever og lunger (for å se etter spredning)
  • Ultralyd
  • MR
  • ERCP (Endoskopisk Retrograd Cholangio Pancreaticografi)
  • PET-CT kan blant annet avklare om det er spredning til andre organer, men brukes ikke regelmessig grunnet lav følsomhet
  • Vevsprøver (biopsier) gjøres vanligvis ikke når svulsten kan opereresopereres, men det forekommer, især hvis man er usikker på de bilder som er utført eller hvis legen vurderer at det er gunstig med
    forbehandling med cellegift før kirurgisk behandling. En vevsprøve kan avklare hva slags type svulst det er. I bukspyttkjertelen forekommer det flere ulike celletyper som kan utvikle seg til kreft. Det finnes bla. en sjelden hormonproduserende form av kreft i bukspyttkjertelen, nevroendokrin kreft. Den har en annen behandling og prognose.​

 

Skopier – kikkertundersøkelser

Svulster i nærheten av ampulla Vateri (utløpet for bukspyttkjertelgang og gallegang) som vokser inn i tolvfingertarmen, kan visualiseres ved endoskopi (duodenoskop).

Disse områdene er også tilgjengelig for vevsprøvetaking gjennom endoskopet ved hjelp av endoskopisk ultralydundersøkelse (EUS). 

I de delene av bukspyttkjertelen som ligger inntil tolvfingertarmen, gir EUS meget god bildekvalitet.

 

 

Celle- og vevsprøvetaking

En CT undersøkelse av bukspyttkjertelen, resten av mageregionen og brysthulen er ofte tilstrekkelig for å avgjøre om en pasient kan opereres eller ikke. I noen tilfeller er det imidlertidig behov for å sikre en diagnose før endelig operasjon med celle – og vevsprøvetakning.

For pasienter som ikke skal opereres gjøres også celle- og vevsprøvetaking for å sikre diagnosen. Det kan gjøres med endoskopisk ultralyd (EUS), ved at en nål føres gjennom endoskopet til det aktuelle området, og suger opp prøvemateriale (finnålsaspirasjonscytologi). Vevsprøvetaking anbefales for å avklare om det kan være såkalt adenocarcinom med opprinnelse i bukspyttkjertelen (bukspyttkjertelkreft) eller andre typer kreftformer som også kan oppstå i bukspyttkjertelen (f.eks endokrin tumor).

Celleundersøkelse av ascites kan være diagnostisk. Hos pasienter med bukspyttkjertelkreft er ascites et tegn på utbredt og omfattende, inoperabel sykdom.

Bildediagnostiske undersøkelser

  • Ultralydundersøkelse av buken er vanligvis første undersøkelse ved mistenkt kreft i bukspyttkjertelen. Undersøkelsen er sensitiv for påvisning av eventuelle levermetastaser og ascites, og kan vise innvekst i blodkar. Dersom ultralyd viser spredning til lever og vevsprøver herfra stadfester adenokarsinom, er det ikke nødvendig med ytterligere analyse av vevsprøver fra primærtumor i bukspyttkjertelen.
  • CT er sensitiv for påvisning av primærtumor og spredning og gir god informasjon om tumors lokale utbredelse, spesielt svulstens relasjon til omliggende kar, og er standarden for diagnostikk og stadiebestemmelse. Undersøkelsen bør gjøres som CT med spiral teknikk med intravenøs kontrastvæske. Denne metoden er velegnet for påvisning av innvekst i kar og/eller karomsluttende vekst, samt påvisning av eventuelle varianter i karanatomien. Dersom tumor er under 1 cm i diameter, synker treffsikkerheten for påvisning av selve tumor betydelig både ved ultralyd og CT.
  • MR av bukspyttkjertelen med intravenøs kontrastvæske kan gi god informasjon om tumors utbredelse og eventuelle innvekst i kar, og MRCP (magnetresonans kolangio-pankreatikografi) utført i samme seanse gir god fremstilling av galleganger og bukspyttkjertelgang. MRCP kan gjøres uten bruk av kontrastvæske, og er en ikke-invasiv undersøkelse. MR-undersøkelsen gir ikke nødvendigvis bedre informasjon om tumor og karinnvekst enn CT-undersøkelsen. Ofte gir CT bedre bildefremstilling av blodkarene enn MR.
  • Røntgen toraks bør gjøres tidlig i utredningen selv om spredning til lungene er relativt uvanlig. I tvilstilfeller må det gjøres CT toraks.
  • PET-CT kan avklare om det er fjernspredning hos utvalgte pasienter med potensielt resektabel sykdom. Undersøkelsen kan brukes i differensial diagnostikk (autoimmun betennelse i bukspyttkjertelen, kronisk betennelse i bukspyttkjertelen, lymfekreft).
  • Ultralydundersøkelse av buken er vanligvis første undersøkelse ved mistenkt kreft i bukspyttkjertelen. Undersøkelsen er god til å påvise eventuell spredning til lever (levermetastaser))eller unormalt mye væske i bukhulen (ascites) som tegn på spredning utenfor bukspyttkjertelen. Dersom ultralyd viser spredning til lever og vevsprøver herfra stadfester bukspyttkjertelkreft, er det ikke nødvendig med ytterligere analyse av vevsprøver fra primærtumor i bukspyttkjertelen.
  • CT er sensitiv for påvisning av primærtumor og spredning og gir god informasjon om tumors lokale utbredelse, spesielt svulstens relasjon til omliggende blodkar. CT er standard for diagnostikk og stadiebestemmelse. Dersom tumor er under 1 cm i diameter, synker treffsikkerheten for påvisning av selve tumor betydelig både ved ultralyd og CT.
  • MR av bukspyttkjertelen med intravenøs kontrastvæske kan gi god informasjon om tumors utbredelse og eventuelle innvekst i kar, og MRCP (magnetresonans kolangio-pankreatikografi) utført i samme seanse gir god fremstilling av galleganger og bukspyttkjertelgang. MRCP kan gjøres uten bruk av kontrastvæske, og er en ikke-invasiv undersøkelse. MR-undersøkelsen gir ikke nødvendigvis bedre informasjon om tumor og karinnvekst enn CT-undersøkelsen. Ofte gir CT bedre bildefremstilling av blodkarene enn MR. MR brukes oftes om supplement til CT hvis man er usikker om hvilken type svulstvev som foreligger i bukspyttkjertelen eller ønsker supplerende informasjon før en evt. operasjon. 
  • Foreligger det mistanke om svulst i bukspyttkjertelen gjøres det ofte også en CT av brysthulen for å se om svulsten kan ha spredd seg til lungene.
  • PET-CT kan avklare om det er fjernspredning hos utvalgte pasienter med potensielt resektabel sykdom. Undersøkelsen kan brukes i differensial diagnostikk (autoimmun betennelse i bukspyttkjertelen, kronisk betennelse i bukspyttkjertelen, lymfekreft).