Ekteparet fant små hverdagsgrep for å takle kreftdiagnosen
Da Jan Frederik (71) fikk påvist kreft i bukspyttkjertelen, ble hverdagen snudd på hodet. Gjennom prøving og feiling har han og kona funnet verktøyene som gjør det litt lettere for dem å leve med alvoret.
Skrevet av Annette Münch
I slutten av 2024 opplevde Jan gjentatte episoder med uforklarlige magesmerter. Etter den fjerde runden, på nyåret 2025, kontaktet han fastlegen. Heldigvis tok hun symptomene på alvor.
– Legen sendte umiddelbart henvisning til røntgen, og jeg fikk time allerede neste dag. Samme kveld ringte fastlegen og sa at de sannsynligvis hadde funnet en kreftsvulst i bukspyttkjertelen, forteller Jan Frederik.
Kona Kathrine er utdannet sykepleier, og har undervist i faget i flere tiår. Hennes faglige bakgrunn ble raskt en ressurs i den nye situasjonen.
– Jan Frederik var på en måte heldig, for svulsten satt i bukspyttkjertelens hale og det var mulig å operere. I tillegg var det ikke tegn til spredning, forklarer hun.
Viktig med bevegelse
Prosessen gikk raskt. 7 uker etter at svulsten ble oppdaget, var Jan Frederik operert ved Rikshospitalet i Oslo. Kirurgene fjernet en tredjedel av bukspyttkjertelen, i tillegg til milten og tolv lymfekjertler. Det påfølgende døgnet lå han utmattet i sykesengen.
– Etter å ha ligget rett ut i et døgn, kom det en sykepleier inn og sa ganske strengt til meg: «Nå må du se og komme deg opp!», minnes Jan Frederik. – Det er jeg glad for at hun gjorde, for det å komme i bevegelse fikk meg faktisk til å føle meg bedre. Mitt råd til andre som skal gjennom store operasjoner, er å komme seg opp av sengen og gå litt rundt så fort det lar seg gjøre, selv om man ikke har lyst eller ork.
Kathrine er enig i at det var et viktig dytt.
– Det var fint at sykepleieren var så tydelig. Som pårørende er det ikke alltid like lett å nå gjennom med slike oppfordringer, legger hun til.
Allerede tre dager etter den store operasjonen var Jan Frederik klar for utskrivelse. Veien hjem til ekteparets bolig var kort, bare et 400 hundre meter fra sykehuset.
– Da sykepleierne spurte om de skulle bestille pasienttransport til oss, og vi svarte at vi kunne gå hjem, trodde de først ikke på oss, sier Kathrine med et lite smil.
Fikk pusterom i Spania
Selv om operasjonen var vellykket, hadde Jan Frederik en spesiell type bukspyttkjertelkreft som gjorde at legene forberedte ham på at det sannsynligvis ville dukke opp en ny svulst. Da ville cellegift bli nødvendig. Fordi det manglet forskning som viste en klar gevinst av å starte forebyggende cellegiftbehandling umiddelbart etter operasjonen, valgte ekteparet i samarbeide med legen å takke nei til cellegift rett etter operasjonen.
Rundt seks måneder senere viste CT-undersøkelsen at en ny svulst hadde dannet seg i samme område. Jan Frederik startet da på sin første cellegiftkur. I dag har han syv runder bak seg.
– De siste cellegiftkurene har vært krevende. Jeg har vært utmattet, slitt med dårlig matlyst og opplevd en rekke bivirkninger, forteller han ærlig.
Da paret i tillegg ikke fikk plass ved livsmestringskurset «Kreft – en ny hverdag» på Montebellosenteret, føltes situasjonen ekstra tøff. I samråd med behandlende lege ble de enige om en ti ukers pause fra cellegiften, og dro på en to ukers tur til Spania.
– Jeg var heldigvis i god nok form til å fly, så reisen gikk fint. Det gjorde utrolig godt med en pause fra alt som hadde med sykdom å gjøre, sier Jan Frederik.
– Det var essensielt for meg også, understreker Kathrine. – I de to ukene kunne vi kjenne på en form for normal tilværelse igjen, og vi klarte faktisk å legge vekk bekymringene for alt som kunne gå galt.
Å finne frem i tilbudene
Nå, over et år etter diagnosen, har ekteparet erfart at det finnes mange gode støttetilbud, men at det kan være krevende å orientere seg når man står midt i en krise.
– I etterpåklokskapens lys er det lett å tenke at vi kunne ha oppsøkt for eksempel Pancreaskreft Nettverk Norge (PKNN) tidligere. Men i den første fasen var vi rett og slett i sjokk. Det var mye som skjedde og mange i omgangskretsen som skulle informeres, det føltes kaotisk, forteller Kathrine.
Deres første møte med PKNN skjedde på Verdensdagen for bukspyttkjertelkreft i november 2025. De dro til nettverkets lokaler i Oslo og ble positivt overrasket over mottakelsen.
– Det ble en utrolig fin opplevelse. Vi ble møtt av hyggelige mennesker, fikk god informasjon, kaffe og kake, og ikke minst var det verdifullt å snakke med andre i samme situasjon, sier Jan Frederik.
Gjennom nettverket har de kommet i kontakt med frivillige, andre pasienter, pårørende og helsepersonell, blant annet i forbindelse med 10-årsjubileet på Grand Hotell i Oslo.
– Det kan oppleves som krevende og utmattende å være sosial når man er alvorlig syk, men for oss har dette fellesskapet vært utelukkende positivt, sier han.
Kathrine presiserer at det krever en viss bevissthet å være utadvendt i en slik situasjon, blant annet rundt hvor mye er greit å dele.
– For oss har det vært viktig å være åpne. Samtidig må man være forberedt på at man møter både overlevere og etterlatte. Man får høre historier som kan være tøffe å ta innover seg, og man må kjenne etter om man er på et sted i prosessen der man tåler det, sier hun.
Våren 2026 deltok de også på PKNNs landstreff, noe som ga faglig påfyll gjennom foredrag og samtaler med eksperter.
– Et konsept som het «Mestringstrappen» var spesielt nyttig for meg. Den illustrerer de ulike emosjonelle fasene man gjerne går gjennom som kreftpasient, forklarer Jan Frederik.
Små fristeder i hverdagen
I tillegg til pasientnettverket har Jan Frederik funnet gode rutiner ved Radiumhospitalet. Han benytter seg av sykehusets treningssenter, hvor han får kyndig veiledning og føler seg ivaretatt. Vardesenteret, et friområde for kreftpasienter og pårørende, har også blitt et godt sted å gå.
– Den første tiden på Radiumhospitalet var tøff. Mens Jan fikk sin første cellegift, gikk jeg til Vardesenteret. Der kunne jeg drikke kaffe og prate med andre, noe som var til hjelp for meg som pårørende, forteller Kathrine.
Noen ganger melder behovet seg for å komme helt vekk fra sykehuskorridorene.
– Da hender det vi stikker innom Ugla kafé rett bak sykehuset, bare for å få en liten pause fra rollene som pasient og pårørende, sier hun.
– Behandlingen, oppfølgingen og den gode oppmerksomheten på både Rikshospitalet og spesielt Radiumhospitalet har vært meget bra. Jeg må rose min behandlende lege og de mange dyktige spesialistene og sykepleierne. Også samtalene med ernæringsfysiologen på Rikshospitalet har vært lærerike, legger Jan Frederik til.
Nå står han foran en ny CT-undersøkelse og oppstart av en ny runde med cellegift. Hvor mange kurer som venter, eller hva fremtiden bringer, er uvisst.
– Den usikkerheten må vi leve med. Det blir på et vis en vane å akseptere situasjonen som den er, selv om tankene selvfølgelig er der, reflekterer han.
– Det har vært perioder det siste året som har vært vanskelig, innrømmer Kathrine. – Det går bedre nå, men det svinger følelsesmessig.
Jan Frederik velger å holde fast ved håpet: – Jeg er positiv med tanke på fremtiden. Livet er utvilsomt blitt annerledes, men jeg har lært meg å sette mer pris på dagene vi har, og de tingene vi faktisk får til.
På tross av sykdommen, er han i dag formann i to veteranbilklubber, og aktiv i fartøyvern med to 75 år gamle trebåter. Ekteparet understreker viktigheten av å dyrke hobbyer som gir energi og glede i hverdagen, selv om man har noe redusert kapasitet.
Når krisen styrker relasjonen
Som sykepleier vet Kathrine godt at alvorlig sykdom kan være en stor belastning på et parforhold. For dem har imidlertid krisen ført dem tettere sammen.
– Å stå i dette krever åpenhet mellom oss. Det er krevende for begge. Heldigvis har Jan vært veldig flink til å sette ord på hvordan han har det, sier hun. – Jeg må også være klar på hvordan jeg opplever dagene.
Jan er rask med å rose kona: – Hun har vært en god støtte. Ikke minst hjelp til å holde orden på blant annet konsultasjoner og behandlinger. Det betyr mye å få oppmerksomhet og omsorg og bli motivert til trening og riktig kosthold. Jeg har nok en tendens til å være litt sofagris, men Kathrine er god til å motivere meg og få meg med ut.
Kathrine smiler av ektemannens beskrivelse.
– Forskning viser at cellegift kan ha bedre effekt dersom man er fysisk aktiv, så jeg oppmuntrer ham til å trene. Samtidig har jeg måttet lære meg balansegangen for å unngå at det blir masing. Fokuset mitt ligger vel så mye på å tilrettelegge for gode måltider og sørge for at han får i seg næring i perioder med cellegift.
Jan ser bort på kona. – Relasjonen vår har nok bare blitt sterkere av dette. Nå gleder vi oss til å feire 20–års bryllupsdag i mai, smiler han.
